Fredag

Heihei

Unnskyld for at jeg er en sånn dårlig blogger, hehe, men den siste uka har virkelig vært halv travel, så :S

Men, jeg skal prøve så godt jeg kan å si det meste som har skjedd:)

Ja, som jeg sa, så ble jeg anbefalt av trenerene i volleyballen til treneren for Cross Country Running. Jeg ble da selvfølgelig litt stolt over dette, da jeg bare løp fordi "I just like running for no particular reason". Jeg kunne ikke løpe den fredagen, for da skulle ungdomsgruppa og utvekslingsstudentene på Rock the Universe, by the way, grusomt moro!
Mandag, ble da den store dagen. Etter skoleslutt møtte vi opp utenfor bygning 5 (det er i alt 9 stk). Det var tre av oss som var nye, og siden dette er gutter og jenter som har gjort dette i lang tid, så måtte vi nye ha en egen treningsøkt. Jeg gjorde det bra på denne, og treneren ville at jeg skulle løpe med de jentene som har løpt en stund. Jeg kom først, men til deres forsvar, så hadde jeg løpt en mindre runde, men uansett, treneren var fornøyd. Så, på tirsdag (det er trening hver dag etter skolen og konkurranser på lørdager), ble jeg satt til den samme treningsøkt som de andre, mens de to andre jentene fortsatt hadde en lettere treningsøkt. Denne runden var ikke lengre enn de jeg vanligvis pleier å løpe, men den hadde noe jeg ikke er vant til; den grusomme heten. Det var nettopp denne heten som gjorde at jeg ble ille svimmel. Det var meninga at jeg skulle være med på å løpe 100m, fem ganger, men jeg klarte såvidt å stå oppreist. Etter de fem 100meterene skulle vi ta 100 push-ups, og jeg som bare er vant til 20, kanskje 30 på en mega god dag, så dette som en stor utfordring. Jeg trodde jo alle var kjempegode til dette, men underveis, så jeg at det var rett og slett ikke ordentlige armhevninger det noen av dem tok, så, det gikk bra. Etter dette igjen skulle vi ta enda en runde med 5x100m, men jeg var for svimmel og kvalm, så måttehoppe over denne også. Til det punktet, verka kroppen min så sinnsykt at jeg klarte nesten ikke å gå engang. Jeg trodde selvfølgelig jeg var ille ute av form :S

Når jeg kom hjem den dagen, så hadde jeg så vondt at jeg klarte så vidt å røre på meg. Jeg var såpass svimmel at alt lys måtte være av, og såpass kvalm at jeg ikke klarte å spise ordentlig. Etter å ha pina meg igjennom å gjøre matteleksene, måtte jeg bare legge meg.

Onsdag: Selv om jeg hadde vondt over hele meg, og følte meg absolutt ikke bra, så trodde jeg fortsatt at jeg bare var i dårlig form. Førsten av dagen gikk greit, det gjorde bare vondt å bevege seg og puste litt. I løpet av tredje periode, var det ille; jeg klarte ikke le, det gjorde vondt, jeg klarte nesten ikke bevege meg, det var forferdelig, og jeg frøs. Etter tredje periode har vi lunsj, jeg satt ute og hadde gåsehud. Det er uvanlig når man bor i Florida. Alt jeg kunne enke på var å komme hjem å legge meg under dyna. På vei til fjerde periode møtte jeg på de nye vennene mine, Ruth og Sage. (Jeg har forresten volleyball i 4. periode) Innen den tid, hadde jeg begynt å hakke tenner som en gærning og riste ille, altså fordi jeg frøs. De tok meg til trenerene for å spørre om jeg kunne bli unnskyld, noe som jeg ble, men jeg ble også henvist til klinikken på skolen. Ruth fikk gå samme meg, jeg visste jo ikke hvor denne klinikken var, så det var nok en god idè. Døre var åpen, men det var andre elever der inne, så vi ventet utenfor. Jeg var sikkert et syn, for jenta som var før meg stirra på meg og spurte om jeg ville gå først, noe jeg sa høffelig, nei, det går bra, til. Når de andre hadde gått, var det min tur, sykesøster, eller hva hun var for noe titta på meg og ba meg om å sitte. Ruth måtte fortelle mesteparten i og med at jeg skalv så ille at jeg klarte nesten ikke å snakke. Det som var greia nå, var at jeg hadde veldig vondt i brystet når jeg pusta, så jeg klarte ikke å puste ordentlig heller. De prøvde å ringe hostmora mi, men av en eller annen grunn, tok hun ikke telefonene, så de ringte hostfaren min og fortalte at jeg var der osv. Deretter ringe de ambulansefolk og hele pakka, noe som jeg synes var unødvendig, men de hørte ikke på meg selvfølgelig, for innen den tid, så hadde sykesøster-personen begynt å frike ut (sikkert pga at jeg hadde vondt når jeg pusta, noe som jeg sa at det var mest sannsynlig en strekt muskel). Så ambulansefolka kom de, og jeg måtte ligge på en sånn seng bak en vegg. De tok sånne rare sirkelgreier på meg nedenfor halsen min og en på siden a magen min. Det var ett eller annet med hjertet å gjøre. Men jeg var frisk og sunn jeg ;) Jeg fortalte de at det var mest sannsynlig en strekt muskel, og de var enige, men de ville forsatt at jeg skulle gå til doktoren, noe jeg ikke ville. Jeg måtte bli henta fra skolen sånn at jeg kunne dra hjem å hvile.

Når jeg kom hjem, så ble dette veldig mye for meg. Jeg var langt, langt borte, hadde grusomt, ille vondt og ingen mamma og pappa der. Tårene trillet fritt under dyna, men ikke for mange, for det gjorde så vondt det også. Etter en liten stund bestemte jeg meg for at jeg trengte å snakke med mamma og pappa, så jeg gjorde det. Etter en liten stund, så følte jeg meg lettere...Det er utrolig hva foreldre kan gjøre!
Jeg måtte også bli hjemme fra skolen både torsdag og i dag(fredag), for å bli bra igjen.

Men det med Cross Country Running... Jeg sa tl treneren at jeg ikke kom til å joine teamet. Jeg hadde det ikke noe moro med det, som sagt , "I just like runnig for no particular reason". Og jeg gidder ikke kaste bort tida mi her borte på noe som ikke er moro, når dette året handler om å være en positiv opplevelse for livet!